Kjære arbeidsgivere

Veldig snart er jeg ferdig med to år på Norges Kreative Høyskole og er så vidt i gang med jobbjakten. Jeg har lest side opp og side ned med råd og tips til skriving av søknad og CV, hvordan man skal følge opp søknaden etter at den er sendt, hva man skal ha på seg på intervju, hva man skal si på intervju og hva man ikke skal si på intervju. Det er mange skrevene og uskrevne regler å forholde seg til. Men jeg er av den oppfatning av at majoriteten av dagens arbeidssøkere er relativt godt oppdratt.

Vi er gjensidig avhengig av hverandre; jeg av at noen lyser ut stillinger og dere av at noen søker på stillingene. Så jeg forventer vel egentlig gjensidig respekt også. Dessverre er det mange som opplever at det ikke er slik. Jeg har derfor tatt meg den friheten av å skrive ned fire, ganske enkle, råd og tips jeg tenker flere arbeidsgivere på jakt etter ny arbeidskraft kan ha god nytte av.

1. Vær tydelig
Jeg vet som regel hva jeg kan tilby dere. Jeg vet hva slags utdanning og erfaring jeg har og hvilke personlige egenskaper jeg anser som verdifulle. Men, hva vil dere ha?

Det finnes så fryktelig mange dårlige stillingsannonser der ute. Hvem er dere egentlig på jakt etter? Hvilke personlige egenskaper er det aller viktigst for dere at arbeidssøker har? Og sist men ikke minst: hva går jobben ut på?

Det er fint å vite at «du kan forvente deg en spennende og utfordrende arbeidshverdag, med spennende og utfordrende arbeidsoppgaver, i et spennende og utfordrende arbeidsmiljø, hvor ingen dager er like.» Men hva skal jeg egentlig gjøre? Hvilke arbeidsoppgaver kan jeg forvente meg å få? Hva er ansvarsområdet mitt? Hvordan settes og nås mål? Og så videre, og så videre.

Siden det eneste en slik stillingsannonse forteller meg er at det er en spennende og utfordrende jobb hvor ingen dager er like, kan jeg jo for alt jeg vet måtte være klovn på Karl Johan den ene dagen og direktør i Statoil den neste; Det hadde vært spennende og utfordrende det!

2. Sett av tid
Hvis dere i stillingsannonsen har oppgitt telefonnummer eller e-postadresse til en eller flere kontaktpersoner, vær sikker på at disse har tid og mulighet til å svare på alle henvendelser som måtte komme. Vi har blitt lært opp til at det er lurt å ringe dere etter at vi har sendt søknaden for å vise interesse for stillingen. Da er det fint for oss at dere faktisk har tid til oss. Og passer det ikke akkurat når vi ringer, avtal heller at du skal ringe opp igjen senere.

La det ikke gå utover meg at dere har mye å gjøre. Jeg ønsker bare å vise dere at jeg er interessert i stillingen dere utlyser og det burde dere vel egentlig sette pris på. La det heller ikke gå ut over meg hvis jeg tilfeldigvis er den tiende personen som ringer akkurat den dagen.

3. Følg opp
Jeg har forståelse for at dere har mye å gjøre og at stillinger med mange søkere gjør ansettelsesprosessen lang og krevende, men uansett hvor mange eller få som søker på stilling hos dere forventer jeg faktisk at dere tar dere tid til å gi beskjed både til dem som kommer videre til intervju og til dem som ikke gjør det.

Noe av det mest irriterende jeg opplever som arbeidssøker er å aldri høre noe tilbake fra dem jeg søker jobb hos. Alt er faktisk bedre enn å ikke høre noe i det hele tatt, selv en fellesmail som sendes til alle som ikke nådde helt opp er bedre enn ingenting.

4. Hold avtaler
Har dere for eksempel sagt at alle aktuelle kandidater får beskjed i løpet av to uker etter søknadsfristen eller kanskje lovet tilbakemelding etter intervju innen en uke? Hold dere til disse fristene. Eller, hvis det skulle oppstå noe som gjør at dere blir forhindret i å holde avtalen, si i fra!

PS. Dette gjelder også hvis jeg har ringt deg på et dårlig tidspunkt og du har lovet å ringe meg tilbake.

Reklamer

Verdens IBD-dag

Dagen i dag, 19. mai, er verdens IBD-dag.

#GetYourBellyOut

#GetYourBellyOut

Hei, du!

Du som føler deg liten, redd og usikker. Du som kjemper hver eneste dag. Du som smiler når du helst vil gråte. Du som føler deg svak og hjelpeløs, men som i virkeligheten er sterkest og modigst av alle.

Du som alltid er sliten. Du som føler du går glipp av livet. Du som har blitt frarøvet ungdomsårene. Du som er redd for å stifte familie. Du som står utenfor arbeidslivet.

Du som har så mye medisiner at du kunne startet et apotek. Du som er inn og ut av sykehus. Du som er nyoperert. Du som skal få, akkurat har fått eller har levd lenge med stomi. Du som har arr på magen.

Du som er redd for å spise mat fordi du får smerter i magen. Du som springer på do 20-40 ganger om dagen. Du som alltid er kvalm. Du som alltid har vondt.

Du som skammer deg. Du som isolerer deg. Du som alltid må si nei.

Du som føler deg alene. Du som er redd for hva fremtiden vil bringe. Du som har mistet håpet. Du som ikke orker mer.

Kjære fine, sterke, modige, sta, viljesterke, fantastiske deg!

Jeg skulle ønske jeg kunne, men jeg kan ikke love deg at det blir bedre. Men jeg kan forsikre deg om at du ikke er alene. Og jeg kan fortelle deg at du har all grunn til å være stolt over deg selv. Du er en helt. Du kjemper en kamp du umulig kan vinne. Du blir slått i bakken. Gang på gang. Men du reiser deg, børster av deg støvet, og kjemper videre.

Du er min helt. Jeg er så uendelig stolt av deg. Jeg vet at du ofte ikke tror på det selv og derfor syns jeg det er viktig å si det: DU er verdifull. Du spiller en rolle. Du fortjener å ha det bra.

Til deg som lever med kronisk inflammatorisk tarmsykdom(IBD);

Dette er til deg!

Ellers da?

Og ellers da? Får du gjort det du vil i livet? spurte hun etter at vi hadde snakket om sykdom, medisiner, bivirkninger og prøvesvar. Sånn helt på slutten, som en bisetning.

Jeg svarte at det har vært vanskelig å henge med den siste tiden, men at jeg klorer meg fast og håper på å få levert avsluttende prosjektoppgave og mappeeksamen samtidig med de andre, i starten av juni.

Det er slitsomt, men jeg skal klare det, la jeg til. For å forsikre henne. Og kanskje også meg selv, om at jeg klarer meg.

Samtidig satt jeg igjen med en rar følelse. Spørsmålet ble på en måte hengende ved meg. Det var noe uforløst. Noe som ikke stemte.

Hvorfor svarte jeg ikke nei? Hvorfor sa jeg ikke at hvis du lurer på om å være så dårlig at alt jeg orker og vil er å sove. Eller ha så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Eller å hele tiden vente. Vente på ny time. Vente på prøvesvar. Vente på at medisiner skal virke. Vente på venterom. Vente. Vente. Vente på at livet skal begynne. Er det jeg har lyst til i livet, så er svaret nei.

Jeg gjør det jeg må. Jeg jobber hardt og innfrir samfunnets forventinger til meg; Jeg fullfører skolen. Men sånn ellers, så er vel livet mer enn det? Jeg håper i hvert fall livet er mer enn det. Mer enn ork og strev. Mer enn skole, jobb og forpliktelser. Mer enn sykdom. Mer enn venting, prestasjoner og resultater.

Jeg vil reise. Gå på teater. Lese bøker. Sitte i parken. Gjøre morsomme, spontane ting med venner. Invitere på middag. Spise ute. Gå på kino. Gå på konsert. Danse. Le. Skrive. Jeg vil oppleve verden og livet. Jeg vil ha energi til å leve. Til å gjøre ting bare fordi. Jeg vil ikke at livet mitt skal være et «ellers da?» – en bisetning – til sykdom.

Så svaret er nei, jeg får ikke gjort det jeg vil i livet. Jeg får ikke levd!

En historie uten slutt

I lørdagsmagasinet på TV2, fikk vi i går se og høre historien til 25 år gamle Thea Steen. Theas liv har på kort tid blitt snudd på hodet. Hun har livmorhalskreft med spredning. I løpet av de neste månedene skal hun gjennom beinhard stråle- og cellegiftbehandling. Helt fra hun først fikk vite om det hun trodde var en godartet svulst i livmoren har hun blogget, det har hun tenkt til å fortsette med.

På bloggen theasteen.com forteller hun åpenhjertig om tanker og følelser. Om livet og døden. Om kampen; Mot kreften og for livet. Hun er åpen, ærlig og reflektert. Hun hylles for sitt mot og sin åpenhet.

Jeg håper av hele mitt hjerte at Thea vinner kampen mot kreften. Jeg heier på sånne som Thea, som åpent, ærlig og brutalt inviterer folk inn i et sykdomsunivers med oppturer og nedturer, tanker og følelser, kaos og orden.

11070972_10155631269995314_9122665179685312724_n

Thea og jeg har samme agenda, samme mål, samme motiv: Vi er for åpenhet. Vi mener informasjon og opplysning er veien til et bedre, mer opplyst, mer tolerant og ikke minst klokere samfunn. Vi vet at å dele kan være til støtte og hjelp for andre.

Vi er ganske like Thea og jeg. Vi er nesten like gamle. Vi er begge journalister. Vi er begge syke.

Forskjellen er at mens Thea kjemper en hard og potensielt dødelig kamp, så har ikke jeg noen kamp å kjempe. Det vil si, jeg kjemper på sett og vis, men ikke for å overleve, ei heller for å vinne. Jeg har en usynlig fiende som ikke kan bekjempes.

Forskjellen, på Theas sykdomshistorie og min, er at historien til Thea er mer dramaturgisk korrekt. Theas sykdomshistorie er som fisken vi lærer om når vi skal skrive fortellinger på skolen; Den har en innledning, en hoveddel og en avslutning. I hvert fall i teorien. Sannheten er jo at veldig mange kreftpasienter opplever store og plagsomme ettervirkninger av behandlingen(e) de går gjennom for å bli kreftfri.

Men i teorien forløper altså historier som Theas seg som en spillefilm, og det virker som om det er noe tilfredsstillende ved nettopp dette. Det virker som om vi finner en slags ro ved tanken på at historien vil ha en slutt, til tross for at det kan bli en skjebnesvanger en.

Det uforklarlige. Det uløselige. Det kroniske, er vanskeligere å forholde seg til. Vi vil så gjerne fikse det. Finne en løsning. Få bukt med det. Men når det ikke går, når løsningen er at det ikke finnes noen løsning, da gir vi opp. Da går vi lei.

En kronisk sykdom har ingen slutt.

I likhet med Thea har jeg valgt å dele tanker og følelser rundt det å være ung og syk.

10930926_10155692282730314_5822059272902628202_n

Jeg skriver, og skriver og skriver, men jeg føler at jeg går på repeat. At jeg gjentar meg selv. Igjen, og igjen og igjen. At jeg står fast i en tykk, svart gjørme uten å komme noen vei. Aller helst vil jeg skrive at alt er bra, for jeg er så lei av at det ikke er det. Og jeg velger oftere og oftere å ikke dele det jeg skriver, fordi jeg er så redd for at folk skal bli lei.

Noen ganger hender det likevel at jeg tenker at jeg egentlig burde skrive oftere. At jeg burde dele mer. For hvem prøver jeg egentlig å skåne ved å ikke gjøre det? Hvilken rolle spiller det egentlig at folk blir lei?

Jeg er kronisk syk. Dette er hverdagen min. De som leser her har det privilegiet at de kan la være å lese hvis de blir lei. Hvis det blir for mye. Hvis de blir utslitt av alle legebesøkene, undersøkelsene, blodprøvene, prøvesvarene, medisinene, smertene, do-turene, oppkastet og ventingen. Det kan ikke jeg. Jeg kan ikke ta pause. Jeg må stå i det, dag ut og dag inn. Så hvorfor skal jeg ikke skrive og dele?

Thea og jeg har samme prosjekt; Vi ønsker oss mer åpenhet og forståelse. Vi skriver for oss selv, men også for alle andre som kan kjenne seg igjen eller finne hjelp eller støtte i det vi deler.

Som sagt håper jeg av hele mitt hjerte at Thea vinner over kreften. Og jeg håper hun fortsetter å blogge også når hun er kreftfri.

Sliten i tærne

10390206_10155668255070314_2182839160909460127_n

Jeg begynner å bli lei av å si dette, men jeg er sliten.

I kroppen.

I hodet.

I tærne.

Det høres kanskje rart ut å si at man er sliten i tærne, men det er jeg altså.

Når jeg tenker meg om så er kanskje ikke sliten det rette ordet.

Det strekker på en måte ikke helt til.

På en annen side så er det akkurat det jeg føler at jeg ikke gjør heller.

Vi passer vel bra sammen vi da; Ordet sliten og jeg.

To som ikke helt strekker til.

Jeg er sliten når jeg legger meg.

Og når jeg står opp.

Og hele tiden midt i mellom.

– Hvordan går det? spør de.

– Jeg er sliten, svarer jeg.

(Fryktelig, fryktelig sliten)

– Men det går greit. Jeg klarer meg, jeg, legger jeg til.

Lyver jeg.

Mens jeg smiler

For jeg klarer meg snart ikke lenger.

Det går ikke greit.

Det går ikke.

Ingenting går.

Jeg går med tunge skritt.

Sakte.

Og alt går sakte.

Og alt kjennes tungt.

Og jeg orker ikke bry meg.

Orker ikke engasjere meg.

Orker ikke.

Jeg er for sliten til det.

Men det går greit.

Jeg klarer meg, jeg.

Instapoesi

11 uker siden:

11111908_10155631285690314_157270857468148934_nVerden kan være ganske fin, selv sett gjennom en skitten rute.

7 uker siden:

10922780_10155631281045314_8720753492225534373_nJeg vet ikke lenger, jeg. Men himmelen er fin da. Det hjelper ikke all verdens. Likevel setter det i det minste litt farge på en ellers kald og grå vinterhverdag.

6 uker siden:

11060468_10155631281060314_7779002791683489485_n
Sett inn komma etter eget ønske og dagsform: Smil ikke gråt.

4 uker siden:

11072414_10155631274120314_4078307565939249936_n
Fire varme vårgrader føles mye varmere enn fire varme vintergrader. Den første dagen i vårkåpe; Når luften er litt kald, men likevel fortsatt akkurat varm nok.

3 uker siden:

11103012_10155631272915314_188769776788024927_n
– Gråter du? spurte du, selv om du allerede viste svaret.

Og latteren som fulgte rommet mer sorg enn alle hennes tårer.

For det fantes ikke mer å gråte over.

– Smiler du? spurte du, selv om du allerede viste svaret.

Og hennes dype sukk skar i deg som en kniv.

For det fantes ikke lenger glede.

– Puster du? spurte du, selv om du allerede viste svaret.

Og svaret som aldri kom fortalte mer enn alt som til nå var blitt sagt.

For det fantes ikke flere ord.

5 dager siden:

22404_10155631281035314_2059846224621288947_n
Håp er et tåpelig ord; Det lover så mye det ikke kan holde. Håpet rommer mer skuffelse enn det tapet og nederlaget noen gang vil. Men vi håper likevel. Det kan jo hende det blir annerledes denne gangen. Vi får håpe på det.

4 dager siden:

10290626_10155631271875314_1289049828256634582_n
Alenehet og ensomhet handler om en, men kan aldri sammenliknes, fordi; Den som flyr alene, er ikke alltid ensom. Og den som er ensom, flyr ikke alltid alene.

2 timer siden:

11070972_10155631269995314_9122665179685312724_nEt sykehusdøgn er mye lenger enn et vanlig døgn. Klokkene går helt annerledes innenfor disse veggene. Tidsregningen er en annen. Og når klokken er ni. Og månen titter fram. Og verden utenfor vinduet skifter ham. Da har livet på sykehuset allerede gått i dvale. Men menneskene sover ikke. De bare ligger der. Helt stille. I skumringen. Og er. Og puster. Og puster ikke. For livet finnes innenfor disse veggene. Alt livet er; Alt som er godt. Alt som er vondt. Finnes her. Her hvor døgnet er lenger. Og klokkene går annerledes. Og tidsregningen er en annen.